Å miste en bestevenn

06 jul
06/07/2017

Når man lever tett på dyr må man også godta å miste dem. Dyr lever desverre ikke like lenge som oss mennesker og det kan være ulike årsaker til at man mister dem. Det beste må være å miste et dyr man har hatt lenge og som dør av alderdom, naturlig død. For 12 år siden fant vi to fine jenter på Dyrebeskyttelsen Bergen. Disse to hadde levd et liv sammen og var blitt funnet sammen ute hos folk som forsømte dem. Disse to…var knyttet sammen i tykt og tynt. De trøstet hverandre, støttet hverandre og forsvarte hverandre når det ble nødvendig.

Da disse to jentene ble våre måtte vi bruke mye tid, tålmodighet og kjærlighet på dem. Etterhvert ble de veldig tillitsfulle og kjærlige. Diana her var en fantastisk jente! Hun var helt umulig å løfte, men var utrolig leken. Med årene fikk jeg tilslutt løfte henne og holde henne fast i armene mine. Når jeg sov middag kom hun å la seg i skje inntil meg og når jeg var lei meg slikket hun meg på nesa.

Når Vesla var syk, la hun seg inntil ryggen hennes og trøstet henne, og når jeg satt i sofaen la hun seg over føttene mine og koset seg. Diana var helt spesiell! Jeg har aldri hatt en maken katt! Så tillitsfull, så kjærlig og så takknemmelig! Hun var helt spesiell!

Jeg husker særlig den tiden etter de hadde bodd på dyrebeskyttelsen og vi tok de hjem til oss. Det tok en stund før de ble trygge og det var utrolig spennende å la de lufte seg ute. Etterhvert når jeg forsto at de hadde skjønt hvor de skulle komme tilbake og at vi var hjemmet deres, fikk de gå fritt rundt. Diana spesiellt nøt dette i hvert eneste pust. Hun satt alltid nær huset på terrassen og pustet inn den friske luften. Hun elsket å være ute, og i all slags vær satt hun  fulgte med på livet. Det å gi et dyr som har levd i fangenskap over perioder er en ekstrem opplevesle. Det har gitt meg så mye perspektiv på hvordan jeg mener et hert dyr skal og bør ha det! Alle dyr må få lov til å være ute og føle seg fri!

I høst begynte hun å oppføre seg rart og pusten hennes var litt spesiell. Jeg gikk til dyrlegen med henne men ingenting var galt i lunger eller pust. Tilslutt måtte vi oppsøke en hjertespesiallist og det viste seg at Diana hadde hjerteproblemer. Vi trodde det kunne holdes i sjakk, men dessverre gikk ikke det. Vi reiste på ferie og hun virket ganske fin, men så ble hun veldig mye værre og vi måtte sende henne til dyrlegen. Å miste en venn er så vondt! Særlig en venn man har brukt så mye tid med.

Å fortelle barn at bestevennen deres er død er nok noe av det vanskeligste man gjør. Mange velger å fortelle at dyret er reist bort for en stund eller er på ferie. Jeg tror på ærlighet! Barn må lære om liv og død, og senere i livet vil de ikke føle seg bedratt. Jeg husker selv at foreldrene mine fortalte at dyrene mine hadde stikki av eller rømt, men egentlig var de døde. Da jeg ble større og forsto at jeg var blitt lurt og det føltes som et større svik enn å vite sannheten. Vesla har hatt Diana som sin spesielle venn hele livet sitt, det er lenge! Da Vesla ble født lå Diana under vuggen hennes og kikket opp på henne.

Så er de ikke lenger to, men en. Jeg har vært spent på hvordan det ville gå om en av de forsvant. Forløpig ser det ikke ut til å være noen forskjell. Katter forstår gjerne mer enn vi gjør og kanskje har hun sett det lenge at noe var galt. Det siste bildet jeg har av de to er at hun andre ligger å hviler hodet sitt på brystet til Diana, de hadde et fantastisk vennskap.

Å miste en venn vil uansett være et tomrom for lang tid framover! Dyrebeskyttelsen Bergen er en gjeng med fantastiske mennesker som gjør alt de kan for å redde dyr som har havnet feil. Jeg beundrer det arbeidet de gjør og er så takknemmelig for at jeg fikk være den heldige eieren av disse to flotte jentene! De har gjort livet mitt rikere og jeg vet at vesle jenta mi har fått mange gode opplevelser pga dem.

Hvil i fred Bestevennen!

0 replies

Leave a Reply

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *